Elantris

You get why this is Sanderson's debut. It's more of a raw gem than a fully fleshed out epic story.

The characters are a little flat, the solutions to problems a little too deus ex machina. Especially the politics are rather dull and the characters who should be the Machiavellian schemers are more politic lightweights. A few scenes are way too long and obnoxious and if you're listening to the book rather than reading, oh boy and girl, you gonna have a bad time. There are dozens upon dozens of fantasy names, pretty unrecognizable, too, because they sound alike.

Sounds rather bad, but in the end I match it against the first three Mistborns which are way better in presenting the characters, pacing, action and worldbuilding.

Religion on the other hand is represented alright and it's still Sanderson's forte. The magic system is nice and I miss that we don't had more time with it. And the world has still a huge potential. My time spent with the books wasn't wasted but just slightly above average.

Elantris er en fin historie, en tydelig førstebok fra en forfatter med mer på hjertet. Boken er splittet mellom forsøk på brudd med sjangeren og åpenbare klisjeer.

Den Sterke Kvinnerollen, en av bokens tre hovedpersoner, er velment, men oser Mary Sue-energi – hun er høy, hun er sterk, hun er frittalende, hun er ikke bundet av samfunnets normer for hva en kvinne skal være (og stolt av det!), men hun er også dypt usikker i hvilken funksjon hun egentlig har uten en mann. Aldri glem at du også er en kvinne.

Sant nok, boka fyller 20 år neste år, både mitt og tidsåndens syn på hva en god, kvinnelig figur er har endret seg, og Sarene er ikke en dårlig figur, hun er bare veldig åpenbar.

På samme måte som at bokens andre (eller første, han har bokens første kapittel, og alt dreier seg jo egentlig om ham) rett og slett er Verdens Flinkeste™, helt fra start. Han er smart, kjekk (med en plottsensitiv asterisk), snill, dyktig, et godt menneske, alt det der. Gary Stu Sanderson.

Igjen, debutbok. Ikke dårlig, jeg er nysgjerrig på Sandersons forfatterskap videre, og den har noen ideer som jeg virkelig viber med. Når jeg skriver dette, klarer jeg ikke å ikke tenke på Steven Kings The Gunslinger, som også er en uerfaren førstebok. Vi får se om resten av Sandersons verk setter like dype spor i meg som The Dark Tower gjorde.